Et plankart er den juridisk bindende karttegningen i en arealplan. Det viser med farger, streker og symboler hvordan et område skal brukes: hvor det kan bygges boliger, hvor det skal være vei, friområde eller næring, og hvor det går grenser mellom ulike formål. Plankartet er kjernen i en reguleringsplan eller en kommuneplans arealdel, og det er sammen med planbestemmelsene det som faktisk styrer hva som er tillatt på en tomt.
Innholdet og tegnemåten er styrt av plan- og bygningsloven § 12-5, som deler arealbruken inn i seks hovedformål: bebyggelse og anlegg, samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur, grønnstruktur, forsvaret, landbruks-, natur- og friluftsformål (LNF), og bruk og vern av sjø og vassdrag. Hvert område på kartet er fargelagt etter sitt arealformål, og en nasjonal tegneregelstandard sikrer at et plankart leses likt uansett hvilken kommune det kommer fra. På kartet vises også hensynssoner, som markerer områder med særlige hensyn som flomfare, kulturminner eller støy, lagt oppå arealformålene.
Plankartet må alltid leses sammen med planbestemmelsene. Kartet viser hvor og hva, mens bestemmelsene sier hvor mye og hvordan: utnyttelsesgrad, byggehøyder, krav til uteareal, parkering og rekkefølgekrav. Et plankart alene gir derfor ikke hele bildet av hva som kan bygges; det er samspillet mellom kart og bestemmelser som utgjør den juridiske rammen. Ved motstrid mellom kart og bestemmelser må forholdet tolkes, men begge deler er rettslig bindende for grunneiere og myndigheter. I tvilstilfeller er det vanlig å be kommunen om dens egen tolkning av hva planen tillater.
Plankart finnes på flere nivåer som henger sammen. Kommuneplanens arealdel gir de grove linjene for hele kommunen, mens reguleringsplaner gir detaljerte plankart for mindre områder. En detaljregulering må holde seg innenfor rammene fra kommuneplanen, med mindre det gis dispensasjon. Eldre plankart kan være tegnet etter tidligere standarder og lover, så ved vurdering av en eiendom må man finne hvilken plan som faktisk gjelder, og lese kartet i lys av den loven det ble vedtatt under.
Et praktisk poeng er at plankartet kan inneholde flere lag av informasjon på samme flate. Under selve arealformålet kan det ligge hensynssoner, faresoner og båndleggingssoner, og i tillegg linjesymboler for byggegrenser, frisiktsoner og regulerte høyder. Å lese et plankart riktig handler derfor om å forstå hvilke symboler som gjelder samtidig på et bestemt punkt, og hvilke bestemmelser hver av dem utløser.
I Placepoint kan du se gjeldende plankart for en eiendom sammen med matrikkelopplysningene, slik at du raskt ser hvilket arealformål og hvilke hensynssoner som gjelder, og kan gå videre til de tilhørende planbestemmelsene.
Engelsk: Zoning map / plan map (plankart; the legally binding map in a land-use plan).
Se også Placepoints dokumentasjon: Plankart
Et plankart er den juridisk bindende karttegningen i en arealplan. Det viser med farger og symboler hvordan et område skal brukes, og er kjernen i en reguleringsplan eller kommuneplanens arealdel.
Fargene viser arealformål etter plan- og bygningsloven § 12-5: bebyggelse, samferdsel, grønnstruktur, LNF og mer. En nasjonal tegneregel gjør at kartet leses likt uansett kommune.
Nei. Plankartet viser hvor og hva, mens planbestemmelsene sier hvor mye og hvordan, som utnyttelsesgrad og byggehøyder. Begge deler er bindende og må leses sammen.
En hensynssone markerer områder med særlige hensyn, som flomfare, kulturminner eller støy, lagt oppå arealformålene.
Det kan finnes flere nivåer: kommuneplanens arealdel og mer detaljerte reguleringsplaner. En detaljregulering går foran de grove linjene i kommuneplanen for sitt område.