En høydebegrensning er en grense for hvor høyt det er tillatt å bygge. Den settes i en reguleringsplan eller kommuneplan og er en av de viktigste rammene for hvor mye som kan bygges på en tomt. Sammen med utnyttelsesgraden avgjør høydebegrensningen byggets volum: utnyttelsesgraden styrer hvor stort fotavtrykk og areal som tillates, mens høyden styrer hvor langt opp dette kan fordeles.

Høyder angis vanligvis på to måter, som henger sammen med byggets form. Gesimshøyde er høyden til skjæringen mellom yttervegg og tak, altså i praksis der taket begynner, mens mønehøyde er høyden til takets høyeste punkt. En reguleringsplan kan sette begge, slik at både den generelle byggehøyden og takets toppunkt er styrt. Høydene måles fra et fastsatt referansenivå, ofte gjennomsnittlig planert terreng rundt bygget eller en angitt kotehøyde, slik at det er entydig hva høyden regnes fra. Hvilket referansenivå som gjelder, står i planbestemmelsene, og er avgjørende når man regner på hva som faktisk kan bygges på en skrånende tomt.

Høydebegrensninger fastsettes i bestemmelsene til planen, med hjemmel i reglene om utnytting og byggehøyder i plan- og bygningsloven § 12-7. Begrunnelsen er sammensatt: hensynet til naboer og sol- og lysforhold, til bybildet og landskapet, til siktlinjer og til at bebyggelsen skal passe inn i omgivelsene. I tillegg til de planfastsatte høydene finnes det høydehensyn fra annet regelverk, for eksempel byggehøyder rundt flyplasser eller restriksjoner under kraftledninger, som virker uavhengig av reguleringsplanen.

For en utbygger er forholdet mellom høydebegrensning og utnyttelsesgrad helt sentralt i å vurdere utbyggingspotensialet. En høy tillatt utnyttelsesgrad er lite verdt hvis høydebegrensningen er så lav at arealet ikke får plass, og omvendt. Antall etasjer som faktisk lar seg bygge, følger av høyden delt på realistisk etasjehøyde, og takform og referansenivå kan avgjøre om en ekstra etasje får plass eller ikke. Dette er ofte et forhandlingstema i en planprosess, der utbygger ønsker høyere bebyggelse enn nabolaget eller kommunen er komfortabel med.

I noen planer angis høyden i stedet som et bestemt antall etasjer, eller som en maksimal kotehøyde, altså en fast høyde over havet, som er vanlig der terrenget er krevende eller der utsikt og siktlinjer skal sikres. Ønsker en utbygger å bygge høyere enn planen tillater, krever det enten en planendring eller en dispensasjon, og høyde er et av de forholdene naboer oftest påklager. Derfor lønner det seg å avklare hvordan høyden måles og hva referansenivået er, tidlig i et prosjekt.

I Placepoint kan du se reguleringsplanen og utnyttelsesgraden for en eiendom, og vurdere byggevolum og høyder i en 3D-volumstudie, slik at du ser hvordan en høydebegrensning slår ut sammen med tomtens form og terreng.

Engelsk: Height limit (høydebegrensning; the maximum permitted building height set in a land-use plan, expressed as gesims- and mønehøyde).

Se også Placepoints dokumentasjon: Høydebegrensning