Selvkost er prinsippet om at et kommunalt gebyr ikke skal være høyere enn kommunens faktiske kostnad ved å levere tjenesten. Kommunen kan altså kreve inn det den faktisk bruker, men ikke mer. Selvkostprinsippet gjelder for lovpålagte kommunale tjenester der det er naturlig monopol, typisk vann og avløp (VA), renovasjon og tekniske tjenester knyttet til plan og bygg.

Gebyrnivået fastsettes årlig i kommunens budsjett og reguleres av Kommunal- og distriktsdepartementets selvkostveileder. Selvkostgraden beregnes over en fireårsperiode for å jevne ut årlige variasjoner. Overskudd akkumuleres i et selvkostfond og må tilbakeføres til gebyrbetalerne innen fem år. Tilsvarende kan underskudd i et år dekkes inn i kommende år.

For en tiltakshaver eller utvikler betyr selvkostprinsippet at gebyrnivået varierer mellom kommuner, avhengig av den enkelte kommunes kostnadsstruktur, kapasitetsutnyttelse og infrastrukturens tilstand. I kommuner med gammelt VA-nett eller lav utnyttelse kan tilknytningsgebyrene være både høye og lite forutsigbare. I andre kommuner er gebyrene lave fordi ny infrastruktur er efføktiv og kapasiteten er god.

Selvkostprinsippet gjelder også for saksbehandlingsgebyrer: kommunale byggesaksgebyrer og gebyrer for behandling av planforslag må ikke overstige kostnadene kommunen har ved behandlingen. Det betyr at det kan være stor variasjon mellom kommuner også her, og at gebyrnivået for et prosjekt bør sjekkes tidlig i planleggingsfasen.

Engelsk: Full cost recovery, cost of service.

Se også Placepoints dokumentasjon: Selvkost