.svg)
En utbyggingsavtale er en avtale mellom kommunen og en grunneier eller utbygger om gjennomføring av en arealplan. Den brukes til å regulere hvem som finansierer og opparbeider den infrastrukturen som reguleringsplanen eller kommuneplanens arealdel forutsetter. Hjemmelen ligger i plan- og bygningsloven kapittel 17, nærmere bestemt § 17-1 som avgrenser hva en utbyggingsavtale er og kan brukes til.
For at kommunen skal kunne inngå en slik avtale, må kommunestyret først treffe et forutsigbarhetsvedtak etter § 17-2. Vedtaket klargjør offentlig hvilke områder, hvilke tiltak og hvilke kostnadsfordelinger kommunen forventer i framtidige avtaler. Forhandlinger som starter før forutsigbarhetsvedtaket gjør avtalen ugyldig. Selve avtalen behandles politisk og kunngjøres etter § 17-6 med 30 dagers innsynsperiode før den signeres.
Det er klare grenser for hva kommunen kan kreve. Etter § 17-3 må tiltakene være nødvendige som følge av utbyggingen, og etter § 17-4 må bidragene stå i et "rimelig forhold til utbyggingens art og omfang" (forholdsmessighetskravet). Sosial infrastruktur (skoler, sykehjem, barnehager) kan ikke veltes over på utbygger, fordi det er lovpålagte kommunale oppgaver finansiert over rammetilskuddet. Avtaler som overskrider rammen kan settes til side i sin helhet etter avtaleloven § 36, og Sivilombudet tolker forholdsmessighetskravet strengt.
En utbyggingsavtale inneholder typisk:
Den økonomiske delen av avtalen kalles ofte utbyggingsbidrag. Kommunal- og distriktsdepartementet har utgitt veileder H-2401, som anbefaler å skille tydelig mellom opparbeidelsesplikten etter § 18-1 og frivillige bidrag i utbyggingsavtalen. De to hjemles ulikt og har ulik rettslig prøvbarhet.
Utbyggingsavtaler er offentlige dokumenter og ligger ofte vedlagt reguleringsplanen i kommunens planregister.
Engelsk: Development agreement (between developer and municipality, per Plan- og bygningsloven).
Se også Placepoints dokumentasjon: Utbyggingsavtale
