Områderegulering er en reguleringsplantype som dekker større geografiske områder enn detaljregulering og brukes når en kommune vil legge overordnede rammer for utvikling av et helt byområde, en bydel eller en næringspark. Hjemmel er plan- og bygningsloven § 12-2, og planformen er typisk kommunens egen prosess - ikke en privat utviklers initiativ. Områderegulering er det mellomliggende plannivået mellom den overordnede kommuneplanens arealdel og den prosjektnære detaljreguleringen.

Hovedformålet er å sikre helhetlige løsninger for større arealer der detaljreguleringer av enkelttomter ikke ville fanget opp infrastruktur, koordinering mellom utbyggere eller fellesfunksjoner. Eksempler i Norge er reguleringene for Bjørvika, Tjuvholmen, Filipstad, Hovinbyen og Forus - hvert et område som krever felles løsning på trafikk, kollektiv, blågrønne strukturer, sosial infrastruktur og estetikk på tvers av flere private utviklingsprosjekter. Områdereguleringen fastlegger gateløp, byggehøyder, kvartalsstruktur, utnyttingsgrad og krav til offentlige funksjoner, mens den enkelte byggesak detaljreguleres innenfor disse rammene.

Prosessen er omfattende og tar typisk 3-7 år fra planoppstart til vedtatt plan. Kommunen er planmyndighet (PBE i Oslo, Plan- og bygningsetaten i Bergen, Byplankontoret i Trondheim) og leder prosessen, men den finansieres ofte delvis av berørte grunneiere og utviklere via planmedvirkning-avtaler eller utbyggingsavtaler. Konsekvensutredning er typisk påkrevet etter forskrift om konsekvensutredninger, og områdereguleringen må også koordineres med tilstøtende statlige planer (samferdsel, jernbane, riksvei).

For utviklere er en områderegulering både en mulighet og en bindingsfaktor. Muligheten ligger i at planen åpner for betydelige byggevolumer og gir rettsikkerhet for de utbyggingsrammene den fastsetter - en kommunal detaljregulering som senere prøver å redusere rammene må tåle erstatningskrav. Bindingen er at planen ofte stiller konkrete rekkefølgekrav (etablering av kollektivknutepunkt, grøntdrag, sosial infrastruktur) før byggesaker kan godkjennes, og at utbygger må bidra økonomisk til disse via utbyggingsavtaler. I praksis blir disse forhandlinger om hvem som bygger hva først og hvem som finansierer infrastrukturen.

Områderegulering er også et politisk verktøy. Kommunestyret vedtar planen, og endringer i politisk flertall kan resultere i endrede planforutsetninger midt i en utviklingsprosess. Eksempler fra Oslo er debatter om byggehøyder i Bjørvika og fortetting i Hovinbyen - politiske beslutninger som direkte påvirker verdiene i berørte eiendommer.

I Placepoint kan du sammenholde reguleringsplaner, kommuneplaner og byggrettigheter når du vurderer hvilke utbyggingsrammer som gjelder på en spesifikk matrikkelenhet innenfor en områderegulering.

Engelsk: Area zoning plan (Norwegian-specific; in the EN translation often "area regulation plan").

Se også Placepoints dokumentasjon: Områderegulering