Et riksintresse er et geografisk område en statlig myndighet har utpekt som nasjonalt viktig for et bestemt formål, og som derfor skal veie tungt når en svensk kommune planlegger arealbruk. Systemet omfatter blant annet kulturmiljøvern, naturvern, friluftsliv, totalforsvar, kommunikasjoner og energiproduksjon.

Hjemmelen ligger i kapittel 3 og 4 i miljöbalken (1998:808). De to kapitlene fungerer ulikt. Etter 3 kap. peker tolv navngitte statlige myndigheter, hver for sitt saksområde, ut hvilke områder de mener er av riksintresse. Så lenge ingen konkret beslutning er fattet etter en av de tolv lovene som håndhever ordningen, er utpekingen bare et krav (anspråk) som kan bestrides av kommunen. Etter 4 kap. har riksdagen selv, direkte i lovteksten, utpekt større sammenhengende områder langs kyst, fjell og elvestrekninger som riksintresse; disse trenger ingen egen anspråksprosess, men den nærmere avgrensningen kan likevel klargjøres i kommunens oversiktsplan, i dialog med länsstyrelsen.

Ordningen ble innført samtidig med den daværende Plan- och bygglagen i 1987. Da planleggingsansvaret ble desentralisert til kommunene og den obligatoriske statlige stadfestingen av kommunale planer ble fjernet, beholdt staten likevel muligheten til å ivareta saker av nasjonal betydning, nettopp gjennom riksintressene.

Riksintressene skal behandles og redegjøres for i kommunens oversiktsplan. Etter Plan- och bygglagen 5 kap. 14 § skal länsstyrelsen under samrådet arbeide aktivt for at riksintressene tilgodeses, og under granskningen etter 5 kap. 22 § skal den gi et eksplisitt varsel dersom den mener et planforslag ikke tilgodeser et riksintresse. Kommunen kan også be länsstyrelsen om et planeringsbesked på forhånd, for å avklare spørsmålet før en detaljplan vedtas. Et positivt planeringsbesked uten vilkår binder også länsstyrelsen selv: den kan da ikke senere bruke samme spørsmål som grunnlag for overprøving eller oppheving etter at planen er vedtatt.

Länsstyrelsen er vaktbikkjen som kan sette en vedtatt detaljplan til side. Etter 11 kap. 10 § skal länsstyrelsen prøve kommunens planvedtak dersom det kan antas at et riksintresse etter 3 eller 4 kap. miljöbalken ikke tilgodeses, og den har tre uker på seg til å avgjøre om den vil prøve saken. Konkluderer prøvingen med at planen medfører "påtaglig skada", altså vesentlig skade, på riksintresset, skal länsstyrelsen oppheve kommunens vedtak, normalt innen to måneder.

Norsk sammenligning: den nærmeste parallellen er kombinasjonen av statlige planretningslinjer og innsigelsesretten en sektormyndighet har etter plan- og bygningsloven. Forskjellen ligger i formen. En norsk innsigelse er en sak-for-sak innvending en myndighet reiser mot ett konkret planforslag, som løses gjennom mekling og til sist av departementet. Et svensk riksintresse er derimot en kartfestet utpeking knyttet til et areal, som gjelder uavhengig av om noen protesterer på den aktuelle planen, og som utløser en fast juridisk test, påtaglig skada, hver gang noen ønsker å endre arealbruken i området. Kystnære riksintresser for friluftsliv og naturvern overlapper ofte med strandskydd, siden begge vernformene beskytter de samme kystnære verdiene.

Engelsk: An area designated of national interest under the Environmental Code, binding on municipal planning (Swedish-specific, broader than a Norwegian innsigelse).

Se også Placepoints dokumentasjon: Riksintresse