Pantbrev er beviset for at det er tatt opp en inteckning, et pantekrav, i en fastighet. Eieren søker en inteckning hos Lantmäteriet for et bestemt beløp og får i retur et pantbrev som viser at fastigheten er belastet med akkurat det beløpet. Pantbrevet er ikke knyttet til en bestemt bank eller et bestemt lån; det er et fritt omsettelig sikkerhetsdokument som eieren deretter pantsetter til banken som yter lånet.

Ordningen går i tre trinn. Først registrerer Lantmäteriet en inteckning i fastigheten etter reglene i jordabalken 6 kap. Deretter utsteder Lantmäteriet selve pantbrevet som bevis på inteckningen. Til slutt overleverer eieren pantbrevet til kreditor som pant for lånet. Banken blir registrert som panthaver hos Lantmäteriet, men pantbrevet forblir et omsettelig dokument som frigjøres og kan pantsettes på nytt når lånet er innfridd.

En fastighet kan ha flere inteckninger samtidig, og de rangeres etter registreringstidspunktet: en inteckning registrert i januar går foran en registrert i februar dersom fastigheten selges tvangsmessig og pengene ikke strekker til for alle kreditorer. Bankene tar derfor vanligvis pantbrev med pålydende beløp høyere enn selve lånet, slik at samme pantbrev kan dekke fremtidige låneopptrekk og renter uten at det må søkes en ny inteckning og betales ny stämpelskatt hver gang. Prinsippet er det samme som ligger bak norske bankers bruk av pantedokumenter med pantesum satt høyere enn lånet.

Siden 1990-tallet utstedes de fleste pantbrev som datapantbrev: elektroniske dokumenter registrert i pantbrevsregistret, opprettet ved lag (1994:448) om pantbrevsregister og driftet av Lantmäteriet. Datapantbrevet erstatter det eldre, fysiske skriftliga pantbrevet, som fortsatt finnes i eldre saker og som eieren kan gjøre om til datapantbrev kostnadsfritt. Fordelen med datapantbrevet er at det ikke kan bli borte; et tapt skriftlig pantbrev krever en egen prosess i domstol før et nytt kan utstedes.

Å ta opp en ny inteckning koster stämpelskatt: 2 % av beløpet, avrundet ned til nærmeste tusen kroner, pluss en fast expeditionsavgift på 375 kr. Dette kommer i tillegg til stämpelskatten på selve kjøpet av fastigheten. Fordi pantbrevet følger fastigheten og ikke den enkelte eieren, kan en kjøper overta selgerens eksisterende pantbrev i stedet for å søke nye. Kjøperen betaler da bare stämpelskatt for differansen mellom pantbrevenes samlede beløp og lånebehovet, ikke for hele lånesummen på nytt. Dette er hovedgrunnen til at svenske eiendomshandler nesten alltid starter med å sjekke hvilke pantbrev som allerede ligger i fastigheten.

Det nærmeste norske motstykket er pantedokumentet, tinglyst pant i grunnboken. Likheten stopper likevel raskt. Et norsk pantedokument er utstedt til en bestemt kreditor for et bestemt lån og slettes normalt når lånet innfris. Et svensk pantbrev er derimot løsrevet fra både lånet og kreditor: det er et gjenbrukbart instrument som blir liggende i fastigheten og som selgeren overleverer, fysisk eller elektronisk, til neste eiers bank. Det har ingen norsk parallell; norsk rett har ikke noe pantedokument som er ment å sirkulere videre til neste eier.

Engelsk: Mortgage deed (Swedish-specific security instrument tied to the property, not the loan or the lender).

Se også Placepoints dokumentasjon: Pantbrev