En hyresrätt er den svenske leieretten til en bolig eller et lokale: en bruksrett som oppstår ved leieavtale, ikke en eierform. Du eier ingenting i fastigheten, bare retten til å bruke lokalet så lenge leieavtalen løper og leien betales.

Reglene kalles i dagligtale hyreslagen, men det er ikke en egen lov: bestemmelsene står i jordabalken (1970:994) 12 kap, samme kapittel for både bostadshyra og lokalhyra, men med ulike regler for hver.

For bostadshyra er selve leienivået lovregulert gjennom bruksvärdesystemet. Etter 12 kap 55 § fastsettes leien til "skäligt belopp" ved tvist, og leien anses ikke rimelig hvis den er påtagelig høyere enn leien for sammenlignbare leiligheter, målt etter bruksvärde: standard, beliggenhet og størrelse, ikke hva markedet ville betalt for en tilsvarende leilighet i dag. Ved denne vurderingen skal retten først og fremst legge vekt på leienivåer fastsatt gjennom forhandlingsavtaler etter hyresförhandlingslagen (1978:304).

Forhandlingene selv er kollektive. Etter hyresförhandlingslagen 1 § foregår forhandling om husleie mellom utleier, eventuelt sammen med en organisasjon av fastighetsägare utleier er medlem av, og en organisasjon av leietakere, i praksis nesten alltid Hyresgästföreningen, Sveriges største leietakerorganisasjon. Resultatet, en förhandlingsöverenskommelse, binder samtlige leietakere i de husene forhandlingsordningen dekker, ikke bare medlemmer av foreningen. En leietaker kan reservere seg skriftlig mot ordningen, men først når leieforholdet har vart i minst tre måneder sammenhengende.

Hyresförhandlingslagen definerer selv hvem som regnes som hyresvärd i denne sammenhengen: den som regelmessig leier ut mer enn to bostadslägenheter til annet enn fritidsformål. En privatperson som leier ut en enkelt leilighet, faller dermed utenfor forhandlingsplikten, selv om bruksvärdesystemet i jordabalken fortsatt gjelder for leienivået ved tvist. Loven gjelder heller ikke for en egen boligform, kooperativ hyresrätt, der leietakeren også er andelseier i en kooperativ hyresrättsförening; den formen ligger nærmere en bostadsrätt enn en ordinær hyresrätt, og har ingen forhandlingsplikt etter hyresförhandlingslagen.

En hyresrätt gir også besittningsskydd: en leietaker som følger sine forpliktelser kan som hovedregel kreve leieforholdet forlenget selv om utleier sier opp avtalen. Vernet er sterkere for bostadshyra (direkt besittningsskydd) enn for lokalhyra, der leietaker i stedet får rett til erstatning, ikke rett til å bli sittende.

Norsk motstykke er leieforhold under husleieloven, men de to systemene bygger på ulike prinsipper. Norsk boligleie starter med en fritt avtalt markedsleie, og loven griper først inn underveis: leien kan KPI-justeres årlig, og etter to år og seks måneder kan hver av partene kreve leien tilpasset gjengs leie. Sverige regulerer hele leienivået direkte, fra første dag, gjennom bruksvärde og kollektiv forhandling mellom utleier og Hyresgästföreningen. Det er denne forskjellen en norsk investor må forstå før svensk boligutleie modelleres: en svensk bostadshyra kan ikke prises som om den var en norsk leieavtale med en KPI-klausul lagt på, fordi utgangsprisen selv er styrt av et forhandlingssystem uten norsk motstykke.

Engelsk: Right of tenancy (the Swedish rental tenure, Swedish-specific rent-setting mechanism).

Se også Placepoints dokumentasjon: Hyresrätt