Grunnloven § 105 fastsetter at den som må avstå eiendom til offentlig bruk har krav på full erstatning fra statskassen. Det er kompensasjonsprinsippet som skiller ekspropriasjon fra konfiskasjon. Det finnes ingen samlet ekspropriasjonslov i Norge: adgangen til å ekspropriere ligger i særlover, mens utmålingen følger av ekspropriasjonserstatningsloven fra 1984. Den sentrale generalhjemmelen er oreigningslova, mens plan- og bygningsloven kapittel 16 gir kommunen rett til å overta grunn for å gjennomføre vedtatte planer. Energiselskaper kan få ekspropriasjonsvedtak fra NVE i forbindelse med konsesjon for kraftledninger.

Erstatningen utmåles av skjønnsretten med utgangspunkt i salgsverdi eller bruksverdi, det høyeste av de to, basert på påregnelig utnytting på ekspropriasjonsdagen. Verdistigning som skyldes selve tiltaket holdes utenfor. I tillegg dekkes ulemper på resteiendommen og nødvendige flytte- og omstillingskostnader. Skjønnet kan begjæres overskjønn, og partene kan også avtale en minnelig løsning på ethvert tidspunkt før gjennomføringen.

Minnelig avtale er ofte foretrukket av begge parter. Det offentlige unngår en lang skjønnsprosess, og grunneier får forutsigbarhet og kan unngå advokatkostnader utover dem det offentlige uansett dekker. Selv når en minnelig avtale er på plass, kan kommunen treffe et formelt ekspropriasjonsvedtak for å sikre tinglysingsgrunnlag og rettsvern.

Ekspropriasjon er et inngrep i eiendomsretten og skal vurderes opp mot Grunnloven § 97 (tilbakevirkningsforbudet) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 om vern av eiendom.

Se også Placepoints dokumentasjon: Ekspropriasjon